FØR SJALU, NÅ LANG-SUR

  • 14.09.2017 kl. 06:30

Der finnes ingen som kan si at jeg skal gjøre noe idag. Jeg er voksen. Jeg er 30. Jeg kan legge meg når jeg vil. Jeg kan stå opp når jeg vil. Jeg kan sove så lenge jeg vil. Jeg blir ikke kastet ut. Jeg eier min egen leilighet. Tusen takk. Den elsker jeg. Så klart. Jeg har prøvd å samle meg litt, om hvordan livet skal være. Hva rutiner er. Hvor mye jeg bør vaske. Hvor ofte. Når jeg bør stå opp.

Det å nyte livet kommer ikke uten studier. Det å nyte livet kommer med rutiner. Med ett faktisk liv som minner deg på det du behøver å bli minnet på om. Livet er ikke ett liv uten ett sosialt liv. Uansett hvor jævlig det er noen gang å være helt alene. Uansett hvor jævlig det er å bli kastet ut av gruppa. Uansett hvor jævlig det er å droppe ut av studiet rett før du får minus poeng i boka. Uansett hvor utsultet du er på komplimenter. For meg er det så viktig med komplimenter at jeg dropper ut av studiet hvis jeg ikke snart begynner å få venner. Jeg tar ikke eksamen i år. Jeg rakk ikke innlevering. Men hvis jeg tar eksamen, så blir det på ett annet tidspunkt. Det gikk visst fint det også. De kunne ikke garantere noe da. Det var den begynnelsen på dette studiet. Syk 2 dager, og veterinæren 1 dag. Det var første fravær. Voksen nå. Ingen andre i husholdningen utenom meg og kattene mine. De som gir meg følelse. Glede. Om å komme hjem. Jeg vil holde de nær meg lenger. Vil at de skal være nære med meg, sånn - ligge på puta mi. Elske å ha plass hos meg. Vil at de skal være helt avslappede når jeg plukker de opp. Vil at de skal være myke og runde når jeg holder de. Vil at de skal være forsiktige. Elsker kattene mine.

Så jeg beholder foreløpig plassen min som student. Jeg kommer antakeligvis ikke til å være på skolen mer. Jeg tør ikke. Jeg har spurt for mange spørsmål. Har ikke fått venner med en gang. Har blitt dømt nord og ut av flere, allerede. Det føles ikke så hyggelig. Det er like greit å være ærlig. Det er ikke så lett å si at man skal gjøre det som meg, men jeg lærer stadig at jeg må la vær å være som meg selv. Må la vær å være så detaljert. Må la vær å spør spørsmål. Må la alt gå over stokk og stein. Må glemme alt som sies. Altså, det er jo ikke sant. Men, kritikken jeg får imot meg føles sånn. Den sinte stemmen, den brølende eleven. Det blikket. De baksnakkende. De som ikke forstår, eller hører alt på den andre siden. De som ikke hilser. De som bare ser på meg. De som ikke tar kontakt. De som ikke spør. De som ikke blir mine venner. Men en stor hindring. De som er grunnen til at jeg feiler idag. Eller, at jeg ikke går på skolen. At jeg må ta meg ei pille, og roe meg ned, før angsten ikke kan kontrolleres av å fokusere på meg selv lenger.

Avhengig av leppepomade. Avhengig av vann. Avhengig av å fokusere. Konsentrere meg. Vil prestere nå. Vil gjøre det bra. Men får ikke svar. Får ikke svar av lærerne. Får ikke svar på spm. Får ikke seriøse refleksjoner tilbake av andre enn filosofi læreren.

Idag kom brevet. Jeg får ikke ta eksamen fordi jeg ikke leverte inn gruppeoppgaven alene.

Grunnen for at jeg spør, er fordi jeg har lært noe nytt på ett engelsk studie som lærte meg å lære. Det ble begynnelsen av min oppdagelse at jeg brukte det de sa i mine helt egne settinger, og jeg brukte det langt uti, eller i hvert fall på rett plass hver gang - det jeg lærte. Og jeg har lært veldig mye av det studiet. Samt det å spør spørsmål. Men så ble jeg ikke ferdig med studiet før sist helg. Og det var etter at jeg spurte så mange spørsmål. De forklarte at det var ikke helt riktig å være så frempå som jeg var, men jeg lærte det på kurset. Så lærte jeg at neste runde handlet om å være tilstede og bare lære. Så det å faktisk gå inn i en sånn forandring at jeg faktisk spør så mange spørsmål for å lære, og så faktisk lærer at det stadiet er helt normalt, MEN ikke HELT rett, så begynte jeg å tenke at ja, det var jo litt for sent da å lære det nå. Nå har jeg jo vært frempå. Så sa de at jeg må være litt innadvendt igjen. Jeg trodde ikke det var mulig å gå inn i en sånn fase at jeg faktisk kom til å spørre så mange spørsmål. Men jeg har virkelig følelsen der for spørsmål, og jeg føler at det var rett å spør. Så fra jeg lærte at det var feil, har jeg så klart blitt for flau til å gå på skolen igjen. Så nå prøver jeg å balansere om at livet ikke henger sammen uten studier, og at jeg uansett ikke kommer til å klare å legge opp noe selv hjemme. Jeg prøver. Jeg prøver å gjøre blogging viktigere. Jeg prøver å planlegge karrieren som blogger. Men det er ikke enkelt. Jeg pleide som regel ikke å ha problemer med å jobbe med noe. Men jeg tror jeg har så mye å tenke på at jeg uansett blir helt «satt ut» i det hele. Det gjør det faktisk av og til helt umulig å faktisk tenke seg å tenke på noe annet enn følelsen sin. Det er liksom ikke helt angst. Men det er ikke helt konsentrert heller.

Jeg liker jo veldig godt å ha kontroll på mitt eget liv. Jeg liker godt å være fornøyd. Jeg liker at det skjer noe. Jeg setter pris på livet mitt når jeg går på skolen. Men uten, da finnes det ingen andre dager enn dagen imorgen. Det føles ikke rett. Det føles som at ingenting skal skje dagen etterpå, og at jeg uansett ikke vet om jeg føler meg bra i morgen. Jeg tror jeg føler meg sånn jeg tenker om dagen imorgen, og alt avhenger av hvordan jeg føler meg om morgenen. Jeg klarte ikke å stå opp 2 av de andre dagene jeg skulle på skolen kl. 08. Og det er så alt for tidlig noen gang. Jeg syns det er tortur å stå opp så tidlig. Jeg fatter ikke hvorfor noen tror at jeg noen gang kommer til å jobbe fra klokken 08 noen sinne igjen? Selv med uføretrygd kommer jeg ikke til å jobbe fra klokken 08. Jeg har muligheten til å tjene like mye som en millionær tjener med denne lønnen, i tillegg. Så jeg behøver bare en vanlig jobb, så har jeg «utdannet». Sånn er det å være klar-hørt ass. Må bare si det. Det er helt fantastisk å være i dette jungel-telegrafen paradiset!

Ikke bare kan jeg sove så lenge jeg vil. Jeg behøver ikke å studere. Og det kommer tydelig frem at jeg selv, ikke egentlig heller har det så enkelt på skolen ANYWAY! Jeg overhørte at jeg ikke forstod Norsk der ett sted. Plutselig begynner jeg å oppdage at jeg kanskje er 100% Nynorsk. Jeg mangler Bokmål betyr det. Det betyr at jeg ikke forstår det. Det betyr at jeg også er overhørt Engelsk. Og at jeg faktisk forstår Engelsk som Norsk. Og det vet jeg at jeg gjør. Jeg begynte å høre Engelsk som Norsk da jeg var i England. Da klar-hørselen begynte da jeg var litt sliten en natt. Men tingen er det at jeg faktisk hørte det tydelig. Og det var ikke plagsomt. Det var koselig. Og forresten, så var det Norsk, men jeg visste de var Engelske. Jeg gikk inn og hørte dem snakke Engelsk på toalettet. Så uansett, poenget mitt er at jeg til-og-med har problemer, for store problemer i Norge, og de slutter aldri. Det har aldri en stopp, og familien min også er en pådriver for at andre skal ha problemer. Dessverre. Det er ikke jeg, men jeg forsøker alltid å si at de skal stoppe å lage problemer. Det er feil å være ett offer av sin egen familie. Det tyder på at jeg aldri skal til England i-hvert-fall, der er familien min brent på bålet! (Det hadde ikke gjort noe denne gang heller utenom å redde meg.) Men jeg forstod i-hvert-fall ikke hva hun Norske sa. Jeg hørte at jeg ikke forstod det. Jeg prøve virkelig å sette bokstavene på plass der de skal være slik at jeg kunne forstå det. Og dette med klar-hørselen, er ikke utslitelse. Jeg har blitt totalt fornyet, og fremdeles var familien den største byrden jeg har hørt i hele mitt liv. Altså, å være så uforskammet. Det er det de er. Det er ikke fint å le. Det vet vi. Men driter i det. Driter i de også.

Altså, jeg vil aldri bli sint igjen, og jeg skal aldri skrive mer om dette på denne måten. Det finnes grenser. Altså, jeg må sette grenser på hva jeg får servert å skildre. Det høres kanskje rart ut, men det er servert alt. Det er ikke påfunnet. Det er ikke enkelt eller gøy eller spennende å skildre det på andre måter. Jeg blir irritert nok av sannheten, den bør bare skilles ut, med familien.

Jeg pleide å føle meg stolt når jeg danset. Jeg pleide å tenke at følelsen er min stolthet. Jeg har alltid vært mye i meg selv. Jeg har hatt bevegelser i meg. Bevegelser av stolthet. Bevegelser av å være meg selv. Bevegelser fordi jeg innså at en liten del av meg var bra, og jeg forstod ikke at det hang så tett og ikke sammen med at jeg så meg selv kun «ett sted» når jeg så meg i speilet. Jeg er glad for at jeg nå ser det perfekte ved meg. Jeg er glad for at jeg har gått igjennom en? «Jeg vet at jeg er, og jeg er ikke annet enn det - for det andre er det helt motsatte av dette eksempelet».

Jeg vet at, eller tror på at hvis jeg skriver fullt ut ett eksempel, så er det ikke det eksempelet som er det rette, det er ett annet eksempel. For jeg får følelse, av stolthet, eller noe lignende i meg selv, av det andre eksempelet. Kanskje det ikke stemmer i det hele tatt. Kanskje det handler om hvem jeg skal takke, som virkelig kan forklare hva jeg mener med å velge. Hvilken stor forskjell det har. Jeg føler meg glad for at jeg er den jeg er. Jeg vet at jeg har alle følelser innom meg, og innom meg selv. Innom på mine helt egne måter som jeg realiserer at jeg har. Skriving stopper ikke følelser. Skriving fremmer følelser. Skriving kan gi tilbake alle følelsene, så lenge du skriver det du setter pris på. Så lenge du skriver det som betydde noe. Så lenge du skriver det for å si at hvis jeg får beholde det, så får jeg beholde det, hvis det tillates av den jeg opplevde det med. Hva betyr det? At personen kommer tilbake inn i mitt liv? Eller at healingen har funket, og stabilisert seg med hjelp av en annen person som forstår hvor mye jeg mente det. Eller, hvor mye jeg mente noe til en spesiell person. Jeg forstår at familien ikke er innom det jeg ønsker å beholde. Jeg forstår de ikke er en hjelpsom balanse, før jeg skriver nøyaktig hva sannheten er. De kan relatere seg til at det er 100% riktig det jeg skriver. Det er ikke forståelig for dere lesere. Men det er forståelig for meg. Og for familien min. Jeg kan ikke skrive om familien min. Det finnes med tilbøyelse ikke noe jeg setter pris på ved familien min. Og det er gjengjeldt med uforståelse, løgner, påståelser, stygge spørsmål og påstander, og stygge holdninger og handlinger imot meg. Ikke bare slag med belte, men rekker tunga som voksne, og utfryser meg, filmer meg, og trykker meg ut døra som om jeg er en skyldig. Som om det feiler meg noe. Mens det egentlig er de som feiler noe! Den er så random å si at jeg kan til og med ta ut setninger som stiller meg i dårlig lys - fra deres fokus igjen. Fra deres fokus, deres negativitet. Som kun tiltrekker seg det negative, dårlige, og jævlige. Og ikke minst like jævlige er de i seg. Det finnes ingen som helst forståelse for det de gjør og har gjort imot meg fra jeg mistet min mor. Ingen forståelse.

Det stikker så dypt at du forstår kanskje hvorfor teksten blir sur?

Før sjalu. Nå lang-sur. Jeg er minst like lang-sur som jeg var sjalu. Hvorfor? Hvem får alt de spør om? Hvem ser løgnene? Hvem ser datamaskinen? Hvem ser spill? Hvem ser negativitet? Hvem ser dårlig behandling og påstander som ikke er sanne? Hvem ser mennesker som lyver til politiet? Hvem er på feil side? Hvem føler seg ikke uskyldig? Jeg føler meg uskyldig. Jeg ER uskyldig. Det ble jeg av oppsummeringen min, første året som blogger. Jeg oppsummerte livet mitt. Fortalte dere hvem jeg VAR når jeg var 16 år. Jeg fortalte mine innerste hemmeligheter til dere. Jeg fortalte deg den mentale handlingen livet mitt består av. Hvordan livet ikke stiller det rette opp til meg, og gir meg det jeg trenger. Hvor vanskelig det skal være å tjene penger, og hvor lett det er å drite i å betale regninger og si til slutt at beklager, dere ville ikke høre på meg. Jeg sa jeg har vært syk dette året. Det funker ikke altså, når dere alltid prøver å gi samme beskjed og aldri tar ansvar for at jeg faktisk var syk. Drit i regningene! Jeg kommer til å leve som aldri før. Dette gjør jeg fordi jeg ikke har fått møte med Gjeldsrådgiveren før November. Jeg ler litt og tenker, det skal bli 2 kjekke mnd igjen å shoppe på til bedriften, så er jeg klar for å legge negler på «hvem som helst» i November iallefall. Da har jeg shoppet alt jeg trenger, og skal begynne business her i Stavanger. Fuck YEah! Jeg skal IKKE betale regninger! Det ER ikke det jeg skal gjøre her i livet. Altså, kalle meg SUR?! Neida. LANG-SUR. Du vet rett og slett ikke når jeg blir forbanna neste gang, men kronechakraet mitt trenger en oppvekker til det, slik at hjernen min får heales istedetfor - og kanskje jeg får tenke på noe annet lenge før irritasjonen eller temaet begynner. Så. Ice-breakeren sitter så langt inne at du kan se jeg blir sur når du nevner det. Håper ikke jeg møter noen som forsøker å fremkalle det. Uansett hvor mye de elsker det. Uansett håper jeg de straffes med naturens strengeste straff. Bare fordi jeg håper det hender, og at de får det jævlig hvis de håper at jeg er den som skal byrdes videre.

Jeg skal starte business. Betale markedsføring. Jeg skal skrive blogger. Åja, har du hørt om samarbeid? Noen som betaler visse regninger, mens jeg betaler andre direktekjøp? Ja, det har jeg hørt om. Jeg laget nettopp den ideen. Og poenget mitt er å gjøre det jeg vil. For faen! 18 000 kr i mnd har jeg å bruke. 4400 kr til husleie (3 roms, fancy kjøkken, spottak bad, varme i gulvet, 2 plan), og mat! Det er det eneste utenom Shopping jeg skal betale. Seriøst.

Resten kommer jeg til å overse, til jeg eventuelt (oi bør passe på så jeg ikke mister leiligheten.) Men har spurt om samarbeid, og alt det. Så hvis ikke NAV kan skaffe en løsning, så sier de vel vi tar leiligheten din. Så venter de vel på en superprotest. Men jeg tenkte «næh» til denne leiligheten også, så. Men dere vet jo jeg såklart har vinduer åpne, og synger litt i posten av og til. Jeg kommer til å si at jeg har vært syk, jeg skulle fått hjelp og det skulle vært enkelt å stoppe alle regninger når man er syke. Det skulle vært enkelt å betale forsikringer. Det skulle vært enkelt å fått advokathjelp. Det skulle vært enkelt å få penger og en god økonomi. Det skulle vært enkelt med litt hjelp av den uklonede familien min. Det skulle vært enkelt å bli betalt. Det skulle vært enkelt å jobbet med når jeg hadde det. Det skulle vært så enkelt å forklare det. Men det er det ikke. Ikke med alle planene. Ikke når alt er ett problem. Når jeg har ett problem som heter : JEG KLARER IKKE Å JOBBE MED DET.

Når ingen hører den. Ingen finner hjelp. Ingen har. Ingen kan. Plutselig selges leilighet, jeg flytter til utlandet. De sletter det Norske statsborgerskapet mitt, og jeg blir inntekts løs. Jeg dør. MAO. Så jeg trenger uansett ett assistert selvmord veldig snart. Det haster. Jeg vil ikke ende opp sånn. Det finnes jo ingen her som kan hjelpe meg ut av noen som helst problemer helt åpentlyst. Det finnes rett og slett ingen rundt meg. Og hvis der er noen som finner noen, så er det ikke forhåpentligvis noen andre enn de jeg har gitt beskjed om.

«Do you want me to do it to YOU?»

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Stella Kolstad

Hei! Velkommen til bloggen min. Jeg er You-star'd av familie båndet mitt til Tordenskjold. Venter på det store gjennombruddet med drømmene mine. Jeg velger kvalitet. Jeg skriver dagbok & drømme-dagbok. Jeg er Usui Reiki Master & klarsynt. Jeg blogger for å jobbe, ha suksess i livet & for å bli kjent. Jeg er her for å gjøre det jeg liker best! Det vil jeg gjør med YouTube. Følg meg der! Etisk Frukteriansk veganer. Jeg bor i Stavanger, min hjemby. Jeg elsker penger, Coca Cola Zero, frukt, hele fargespekteret, film-musikk, cinema-format, luksus, sol-dager & Trump! Mail: stellagrude@gmail.com. You can turn on translation for any other language on the Google translate button.

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits